fredag 19. januar 2018

Leser folk Bibelen i Norge?

Tore Witsø Rafoss ved Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) har nylig forsket på hvem som leser Bibelen i Norge, hvor mange som leser den og på endringene over tid.
Det viser seg at halvparten av folk i Norge ikke leser Bibelen.
14 prosent er det vi kan kalle bekjennende kristne. Det er de som gjerne går fast til gudstjenester og forsamlinger. Ca 30 prosent av befolkningen er det forskeren kaller kulturkristne. Det er de som kaller seg kristen, men som sjelden deltar i noen menighet eller leser Bibelen.
I følge reporten er det 11 prosent som leser Bibelen ukentlig, og 74 prosent av disse er bekjennende kristne.

De som leser Bibelen har forskjellige oppfatninger av den. Bare fire prosent tror den er "Guds faktiske ord". De fleste som leser Bibelen, tror den heller er "inspirert av Gud". Og så er det dem som leser den som et historisk dokument eller av ren nysgjerrighet. Det er to og en halv prosent.

Det som kom som en overraskelse gjennom denne studien var at unge menn leser mer enn unge kvinner på samme alder. Altså leser omtrent 15 prosent av menn og sju prosent av kvinner under 25 år bibelen ukentlig.

Hvorfor det er sånn kan en bare spekulere i. Kvinner og menn uttrykker troen forskjellig. Kvinner er oftere med i et fellesskap og for dem er det viktigere å gå på gudstjeneste og møter. De er rett og slett mer aktive og oppsøkende, sier Rafoss.

– Menn derimot kan nerde mer på bibelen. De sitter kanskje hjemme og leser mer. De liker for eksempel å sitere, refererer og pugge bibelversene.

Rapporten sier og at det er kristne med høyest utdanning som leser bibelen mest. Og Norge er det landet i Skandinavia der bibelen har størst betydning. Og her topper fylkene Rogaland, Aust-Agder og Vest-Agder.

torsdag 18. januar 2018

Enneagrammet hos ørkenfedrene

Evagrius Ponticus
Ørkenfedrene hadde stor påvirkning på utviklingen av den tidlige kristendomen. Klostersamfunn i ørkenen vokste fram fra de uformelle samlingene av eneboermunker og dette ble modell for det kristne klostervesenet. Den østlige klostertradisjonen som vokste fram på Athos-fjellet og den vestlige tradisjonen fra Benedikts regel var begge sterkt påvirket av ørkentradisjonen. Alle de monastiske vekkelsesbevegelsene i middelalderen søkte inspirasjon og rettleding fra ørkenfedrene. Store deler av den østlige tradisjonen, «hesykia»-tradisjonen har røtter i ørkenfedrenes praksis. Også nyere religiøse fornyelser som den tyske evangeliske kirken, Devotio moderna, pietismen i Pennsylvania, metodismen i England blir sett på som påvirket av ørkenfedrene av moderne forskere.

For disse mennene (og kvinnene) hadde kristen tro lite  å gjøre med doktriner, som skulle fortelle folk hva de skal tenke eller tro, eller følge institusjonell og organisert religion som det ofte er i dag. Ørkenfedrene var interessert i å oppleve Gud og den åndelige verden i seg selv.

En av ørkenenes eldste, Evagrius Ponticus (345-399 e.Kr), ble også opptatt av hva slags psykologiske mønstre som holder menneskene låst i seg selv og sin indre uro. Ved å notere dem, fant han åtte av de ni grunntypene i Enneagrammet; frykt er den han utelot.

Videre beskriver ørkenfedrene hvordan lidenskapene dannes når inntrykk fra sinnet påvirker hjertet og fanger viljen. Følelser overlatt til seg selv blir lidenskap, men når man studerer og observerer ens følelser, lærer man seg å ikke reagere på ytre stimuli, men å veie konsekvensene først ved å vekke en kjærlighet til det gode, det sanne og det vakre i sinnet av hjertet.

Denne undervisningen hos ørkenenfedrene har blitt holdt i varierende grad i forskjellige århundrer i de ortodokse klostrene i Russland og Hellas, hvis uttrykk for kristendommen er mer mystisk og svært forskjellig fra den kristne tradisjonen i Vesten. Første gang den kjente russiske filosof og kristne leder Tatiana Goricheva  ble kjent med kirkelivet i vesten, ble hun sjokkert, og ropte ut: «Hvor er deres åndelige veiledere. Lenge hadde åndelig veiledning bare vært å finne i klostrene. Denne var basert på "fedreordene" som var samlet i Apophtegemata patrum som baserer seg på kirkens første "psykologi" eller "sjelesorglære" som går tilbake til Evagrius Ponticus.

Siden har enneagrammet utviklet seg betraktelig, og er tillagt mye mer vitenskap og psykologi. Men det er spennende å se hvor viktig de første kristne så på det indre livet, følelsenes påvirkning og de psykologiske aspektene ved troen. Mens vi her i vesten har vært mer opptatt av doktriner og ordet alene. Dette er nok en av grunnene til at vi i vesten ikke har vært spesielt opptatt eller god til å håndtere følelser, – og kanskje har størst behov for psykologisk hjelp?

I dag har vi fått retreat og veiledninger inn i våre sammenhenger. Flere av disse bruker i dag enneagrammet som hjelpemiddel.

onsdag 17. januar 2018

Enneagrammet og nådegavene

Et verktøy som jeg har latt meg fasinere av og som har vært til god hjelp for meg personlig, men også i møte med mennesker, er enneagrammet. Det er anerkjent innen psykiatrien spesielt i Amerika men også blant noen terapeuter i Norge. Ikke som en løsning, men som en av kanskje flere nøkler til personligheten vår og hvem "jeg" "du"er. Enneagrammet er kjent fra Ørkenfedrene, ca år 300 e. Kr. og blandt mystikere, og baserer seg på de syv dydene og dødssyndene men tillegger løgn og misunnelse slik at det blir ni personlighetstyper. Det beskriver blant annet hvordan de ni typene reagerer i gitte situasjoner, hvordan vi kommuniserer, og hvordan vi kan utvikle oss til å bli en bedre versjon av oss selv. Vi har alle en av typene og viser hvordan vi reagerer følelsesmessig i stresset  og i fredelige situasjoner opp mot mennesker med andre personlighetstyper (nummer) Vi møter dette i våre kristne sammenhenger og. Der besitter vi kristne forskjellige nådegaver med forskjellige funksjoner. Dette er gaver som brenner i oss og som dessverre kan skape konflikter opp mot mennesker som innehar andre gaver.
Jan Rettedal skriver:
"Alle gjenfødte kristne har minst én nådegave! (Jmf. 1.Pet.4, 10) Jeg skriver
’minst’, fordi min egen erfaring gjennom snart tretti år i dette landskapet er at de fleste
av oss innehar mer enn én gave. De har en hovedgave som de får tjene i, og så har de
én eller to støttegaver til denne. En parallell: Den eldste av de personlighetsanalysene
vi kjenner til, enneagrammet (el. sjelens sju ansikter), taler om at vi har en hovedprofil
i vår personlighetstype, men at vi alle har vinger ut til to andre personlighetstyper.
Nettopp slik ser det også ut til å være når det gjelder vår nådegaveutrustning. – Det er
altså ikke snakk om å få en eller flere nådegaver, men om å få dem forløst. Vi fikk
dem som en del av frelsespakken, men de trenger å identifiseres for å gi best mulig
uttelling i menigheten og for den som har dem."
Jeg snakket med en evangelist, og hun fortalte at hun slet med sin utålmodige væremåte. Hun hadde problemer med å være fastlåst i en jobb. Hun måtte stadig bytte jobber. Hun var heller ikke så flink med å følge opp mennesker og prosjekter. Hun elsket å gi korte instrukser for deretter å fly til neste prosjekt. Dette er typisk evangelister. Hennes oppgave er å så. Når hun ble klar over dette kunne hun falle til ro med at det var slik hun var.

En pastor ville kanskje kritisere henne for å ikke ta seg tid til å finne roen og jobbe med prosjekter over tid.

En diakon ville kanskje reagere negativt på at pastoren ikke viste nok omsorg for prosjektet, og bare tenkte langsiktig.

Det finnes mye likhet mellom enneagrammet og nådegavene. Det å bli bevisst alle de forskjellige typene som finnes rundt oss, og gavene i menighetene våre. Vi tenker dessverre best ut fra vår egen situasjon og ser ikke alltid andres gaver og personlighet.
Jeg kan anbefale alle å sette seg inn i enneagrammet. Det er virkelig noen gode nøkler å ta med seg i møte med andre.

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus.

I 1. Kor. 12 kan vi lese om nådegavene. Der står det at vi som kristne er lemmer på legeme til Kristus.
Utdrag: Og han svarer mot å se ned på de forskjellige kroppsdelene. For at fingrene skal fungere må armen fungere "Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. «Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.

tirsdag 16. januar 2018

Fra barnemunn

For mange år siden hadde jeg undervisning for noen barn i en kirke. Vi snakket om Jesu under. Jeg spurte barna om de visste hva ett under var for noe. Da rekker en liten gutt opp hånden og peker på bordet. "Under bordet, og over bordet". Det er ikke alltid like lett å holde seg alvorlig da. Men jeg filosoferte litt videre på den tanken. For barn er det ikke så lett å alltid vite forskjellen på alle de ordene i språket vårt som lyder likt, men han hadde jo helt rett. Det er jo både under og over. Som kristne så tror vi på UNDER-tro og ikke OVER-tro. For meg ble denne barnesamlingen mer en andakt for meg.

mandag 15. januar 2018

Slow food

Tålmodighet er en dyd ble det sagt før. Hva ligger det i det, hvordan står det til med tålmodigheten vår?

Vi lever i et stressende samfunn der alt jages opp og vi har lite tid til å reflektere. Fast food sjappene er rundt hvert hjørne. Vi forer dyrene opp så de blir fullvoksne kjemper på så kort tid av vi kan selge fort og mer. Vi bruker veksthormoner i mat og planter. Barn blir ungdom før de begynner på ungdomsskolen, og jenter ser ut som små damer når de er 12.

Når mine foreldre giftet seg bodde de kummerlig i en kjeller hybel. Deres første drøm var å kjøpe seg en kommode. Den kostet mye, og de hadde lite penger. Etter mange månedslønninger hadde de spart opp nok til å kjøpe seg kommoden sin. Det ble en så stor glede at det ennå snakkes om det. De hadde tid til å vente. De måtte ikke kjøpe den der og da. I dag har vi kredittkort som fikser den biffen. Har du lyst på nytt Tv, så er det på plass noen timer etter.

Hvis vi ser på naturen så tar alt som er vakkert lang tid. Et barn trenger ni måneder på å vokse i magen. En blomst blir ikke ferdig før frøet spirer, det blir vannet og det har fått lys. Er ikke vi og en del av naturen? Alt som er bra tar lang tid. Slow food er blitt populært, men dette har våre forfedre alltid visst. Bestemors stek ble ikke ferdig på 20 min. Den godgjorde seg i mange timer.

Dette er en himmelsk hemmelighet som vi må bli klar over. Gud er en tålmodig Herre. Alt i hans rike og på jorden tar lang tid. Uten Guds hjelp er det ikke mulig for ufullkomne mennesker å være tålmodige. Tålmodighet er en gave fra Gud, og ved å være tålmodige kan vi vise at vi elsker Ham og andre. Utålmodighet svekker kjærligheten, tålmodighet styrker den. (1. Kor 13:4; Gal 5:22) Tålmodighet hjelper oss også til utholdenhet, som igjen hjelper oss til å bevare en positiv innstilling når vi har det vanskelig. (Kol 1:11; Jak 1:3, 4) Det at man er tålmodig, kan også innebære at man lar være å ta hevn. Bibelen oppfordrer oss dessuten til villig å godta at det er nødvendig å vente. Denne siden ved tålmodighet blir framhevet i Jakob 5:7, "Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt."

Å vente på Herren kan være tøft. Kanskje har vi lengtet og bedt i årevis, men når kommer svaret? Da bør vi ikke låse oss til et svar. Luther har sagt om dem som venter på Herren: "De sier ikke hva hjelpen skal hete, de overlater til Gud å døpe og navngi den." De som venter tålmodig, kan oppleve at Gud gir langt utover det vi kan håpe og tro.

Lærer vi oss denne eldgamle hemmelighet er jeg sikker på vi vil få et bedre liv.

Takk Herre for alt som tar lang tid. 
Takk for alt som må modnes. 
Og takk for at all vekst må gro i ditt tempo. 

fredag 12. januar 2018

Prudentius syv dyder

På 400 tallet ble det litterære verket Psychomachia skrevet av den romersk kristne poeten Aurelius Clemens Prudentius. Og fra her ble historien om kampen mellom gode dyder og onde lyter første gang kjent. Populariteten til dette verket i middelalderen hjalp til med å spre konseptet med hellige dyder ut igjennom hele Europa. Det fremholdes at hvis man praktiserer disse dydene vil man bli beskyttet mot fristelser og fra de syv dødssynder, der hvor hver en har sin motpart. Senere i middelalderen grupperte Thomas Aquinas dyder, eller gode vaner, inn i syv hovedkategorier. Aquinas' etikk har siden vært sentral for Den katolske kirke.
Mye av vår etikk kan nok spores tilbake til disse dydene.

Uten å virke moraliserende og gammeldags, og i disse MeToo tider så lurer jeg på om vi ikke burde børste støvet av disse dydene, og se om dette er noe vi kanskje har glemt. Jeg synes noen ganger at ordet moral har fått en negativ klangbunn. Er disse dydene gått ut på dato? Er de med på å begrense oss som mennesker, eller har de noe for seg. Jeg tror ihvertfall ikke at de motstridende lytene, eller de såkalte dødssyndene bidrar med å skape den gode harmoni mellom mennesker.

Her er Prudentius syv dyder:

1. Kyskhet som motstrider Begjær
Omfatter moralsk gagnlighet og å oppnå renhet kroppslig og i tankelivet gjennom utdannelse og forbedring.

2. Måtehold mostrider Fråtseri
Praktisere selvkontroll, avholdenhet og sindighet.

3. Barmhjertighet motstrider Griskhet
Generøsitet. Vilje til å gi.

4. Innsatsvilje motstrider Latskap
En nidkjær og forsiktig natur innen ens handlinger og arbeid. Besluttsom arbeidsetikk. Budsjettere ens tid; kontroll på sine egne aktiviteter for å vokte seg mot latskap.

5. Tålmodighet/Tilgivelse motstrider Vrede
Tilgivelse og utholdelse gjennom sindighet. Løse konflikter fredfult, som en motsetning til vold. Evnen til å tilgi; å vise nåde overfor syndere.

6. Velvilje/Godhet motstrider Misunnelse
Veldedighet, medlidenhet, vennskap og sympati uten fordom og for dets sak.

7. Ydmykhet motstrider Hovmod
Beskjeden oppførsel, uselviskhet og å gi respekt. Gi anerkjennelse der det skal gis; ikke urettelig glorifisere seg selv.

torsdag 11. januar 2018

Primstaven. Brettemesse

også kalt Brettesmesse, Brettifumesse, Brittifumesse, Brictiva virgo, Brigida virgo eller Brettiva virgo er en norsk merkedag som ble feiret 11. januar til minne om den keltiske Brictiva (Brettiva). Hun ble kun feiret i Norge og på Island, og hun fantes i norske og islandske kalendere helt frem til reformasjonen.

I Norge var det tradisjon for at restene av julematen skulle brettes (dvs brekkes) i biter, kokes i gryte og spises denne dagen sammen med resten av juleølet.

Primstavsmerket var en øks, en hest, et flagg eller et kors. Dagen var værtegn for mars og april. Slik været var på formiddagen 11. januar skulle været bli i mars og slik været var på ettermiddagen 11. januar skulle været bli i april.

Ifølge gammel overtro kunne ting lett gå i stykker denne dagen og man skulle ikke kjøre med hest, ellers kunne den brekke beinet.



onsdag 10. januar 2018

2017 var det beste i menneskets historie

Vi velger selv hvordan vi fokuserer på verden rundt oss. Vil vi at det skal være helt håpløst så blir det det i hodet vårt. Eller vil vi sjekke litt fakta og tro noe annet. Er det media som styrer sannhet vår?
Jeg tror det er onde makter i verden som ønsker å forblinde vårt sinn. Satan går rundt som en brølende løve står det skrevet, og han fryder seg over at vi mister motet, håpet og vandrer inn i depresjoner. Media vet godt at de tjener best på skandaler og spiller på frykt. Det er flere klikk på Nord Korea og terror enn på det som går godt her i verden. Er verden verre eller bedre enn før?

Nicholas Kristof en kjent reporter i New York Times skriver: "2017 var trolig det beste året i historien. Vi journalister fokuserer på dårlige nyheter - vi dekker fly som krasjer, ikke de som tar av"

Hver dag går antallet mennesker rundt om i verden som lever i ekstrem fattigdom ned (de med mindre enn $ 2 per dag) med 217 000, ifølge beregninger av Max Roser, en økonom fra Oxford University. Hver dag får 325.000 flere mennesker tilgang til elektrisitet. Og 300.000 flere får tilgang til rent drikkevann.

"Leserne antar ofte at fordi jeg dekker krig, fattigdom og menneskerettighetsbrudd, må jeg være dyster, men jeg er faktisk optimistisk, fordi jeg har sett transformasjonsendring".

Siden 1990 har livene til mer enn 100 millioner barn blitt spart av vaksinasjoner, diarébehandling, amming og andre enkle trinn.

Det meste av verden levde før under diktaturer, to tredjedeler av foreldrene hadde et barn som døde før 5 år, og det var en tid med atomvåpen, hyppige kriger, totale begrensninger for kvinner og de verste hungersnødene i historien.

Klart det det er mye galt i dag og, og vi må ikke stoppe å kjempe mot urettferdighet og ondskap, men tatt i betraktning historien før oss har vi det bedre enn noen gang. Men vi blir foret med nesten bare ting som kan gå galt, og som bibelen sier: "Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen. Vi må fylle oss med det som er godt, og ikke frykte. Herren ønsker at vi skal ha det gode fokus og ikke la hjerte bli bedrøvet.

Dette gjelder også mange kristne. Mange fokuserer nesten bare på dommedag og alle såkalte tegn i tiden, og lager en mørk tilværelse. Vi skal våke og følge med. Men jeg tror ikke fokuset må være der, for da går vi i fellen til den onde som ønsker å gi oss ett mørkt sinn.

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.Fil. 4.4 ff 

tirsdag 9. januar 2018

Katten i kirken, og andre ritualer.

Hva betyr kristendom og kirke for oss? Vi snakker så varmt om at vi er en kristen nasjon, og vi må verne om vår kristne kulturarv. Men er det kulturen, bygningene og ritualene som er det viktige? Jeg lurer mange ganger på om det er systemene og ritene som er blitt troen for mange.

Vi snakker om at Gud er i kirken. Du må ikke banne i kirken. Men bor Gud i kirken? Bor ikke han i alle som har tatt i mot han. Gud trenger ikke bygninger, han trenger mennesker. Bygninger kan ikke utrette noe her i verden, men vi kan. Og det samme med liturgien, er den til for oss eller er vi til for den?

Jeg tror mye av de gode redskapene vi har laget til hjelp for å nå Gud er blitt det vi dyrker. Vi er så redd for å gjøre noe feil i kirker og forsamlinger. Skal vi reise oss, sette oss. Var det nå vi skulle gå frem? Vi som har lært oss kodene forstår dette, men de som er fremmede vegrer seg kanskje til å komme til våre samlinger. Middelet er blitt viktigere enn målet.

Jeg vil påstå at alle mennesker er overtroisk, og redd for å bryte gamle mønstre som vi kanskje ikke vet helt hvorfor vi har. Har vi tenkt igjennom hvorfor vi gjør som vi gjør? I gamledager (ikke så veldig lenge siden) var det synd med teater, dans, kortspill, røyking og musikk. Vi har mange adiafora i dag og. Mye som gjør oss redd for at Gud ikke liker. Eller ritualer vi bare må gjøre, fordi vi alltid har gjort det.

Det var en gang for lenge siden under en gudstjeneste. Det kom en katt inn i kirken. Presten satte den ut, men den kom alltid tilbake. Dette gjentok seg hver søndag. Tilslutt var de nødt til å binde katten fast ute i sakristiet, helt til gudstjenesten var over. Dette pågikk i mange år. Kirken fikk etterhvert nye prester, og menigheten fortsatte å binde katten. En dag døde katten. Og da var dette så innarbeidet at de anskaffet seg en ny katt som de bandt fast under hver gudstjeneste. De hadde nå startet et rituale som alle nå trodde var nødvendig.

Dette er en vandrehistorie, og jeg kan ikke garantere sannheten i den. Men den viser likevel hvordan såkalte nødvendigheter kanskje oppstår ved en tilfeldighet, eller av praktiske årsaker.

La oss tørre å stille spørsmål med det vi driver med. Hvorfor gjør vi dette. Er det tjenlig for Gud og vår neste? Gjør vi noe som kan være til hinder for at mennesker kommer til tro?

mandag 8. januar 2018

Hva kan vi forvente av de rundt oss?

Vi forventer ofte for mye av andre. Dette gjelder særlig de som står oss nærmest. Vi forventer mer av de vi elsker, og de vi ønsker å hjelpe forventer vi takknemlighet og framgang fra. Men det blir ofte urealistiske ønsker. Familier kan bli ghettoer av uinnfridde forventninger. Vi kan fort bli såret når forventninger av forståelse, oppmuntring og gjensidig støtte ikke innfris.

Derfor er det nødvendig at vi tar ansvar for å revurdere våre forventninger til de rundt oss. En viktig faktor er å finne ut om vi henvender oss til riktig adresse. Det er nemlig ikke sikkert den andre er i stand til å gi oss det vi forventer.

Vi er kalt til å tjene hverandre med Kristi sinnelag, og da må vi ikke glemme at familien fortjener samme behandling som de vi gjerne så fromt tjener i vår jobb, menighet eller blant de trengende. Hva er motivet for å tjene andre. Altfor ofte, gir vi for å selv få. Vi må innse at en av de største gavene vi kan gi, er friheten der mennesker selv tar ansvaret for sin egen respons, sine valg og sin framtid.

Inspirasjon hentet fra Charles Ringma - «Den indre rytmen»

søndag 7. januar 2018

Primstaven. Eldbjørgdag

Eldbjørgdagen (også kjent som Eldborgs skål, eldsdagr jola, St. Knut, ildbergingsdag, avfaredagen eller englefaredag) er merkedag som har blitt feiret i Norge og i Bohuslän siden 1300-tallet. Den ble tradisjonelt feiret 7. januar. Dagen markerte at julefeiringen var over og at gjestene kunne reise hjem. Tradisjonen var at man drakk «eldbjørgminne», og noen steder utbragte husmoren en skål til Eldborg og ofret øl, brød og kjøtt på ilden og sa «So høgt min eld, men inkje høgare og heitare hell». Dermed skulle ilden forbli en venn, slik at den både holdt huset varmt og unnlot å skade folk, fe og bolig.

Dagen ble også feiret til minne om Knud Lavard som ble drept 7. januar 1131. Den er også navnedag for Knut og Eldbjørg.

Primstavsmerket for dagen var et lite kors, en klokke eller et svøpe. Dagen var også værtegn for mars og april. Slik været var på formiddagen 7. januar skulle det bli igjen i mars, og slik det var på ettermiddagen skulle været bli i april.

Enkelte steder ble det sagt at denne dagen snudde bjørnen seg i hiet.

lørdag 6. januar 2018

Primstaven. Helligtrekongersdag

I dag 6. januar feirer våre søken i den ortodokse kirke jul. Det er ikke fordi de mener at Jesus ble født en annen dato, men fordi de fremdeles bruker den julianske kalenderen som har hatt flere skuddår enn den gregorianske, og derfor ligger 13 dager bak.

Trettendedag jul var for mange i eldre tid «gamle juledag», dels fordi man feiret Jesu dåp denne dagen, og dels fordi enkelte mente at feiringen av Jesu fødsel 25. desember kom et par uker for tidlig etter kalenderreformen, som ble innført i 1700. Trettendedag jul var også kjent som Hellig tre kongers dag. Den ble feiret til minne om de tre mennene fra Østerland som kom til Betlehem for å hylle Jesusbarnet. Bibelen kaller dem bare «vise» (Matt 2,1),

Om kvelden holdt man seg innendørs, for som på julenatta trodde man at åsgårdsreia og de underjordiske var på ferde. Det man drømte om natta, trodde man ville gå i oppfyllelse. Fra nå av begynte den kaldeste delen av vinteren. Mange steder ble trettendedagen (eller tjuendedagen 13. januar) kalt avfaredagen, fordi nå avsluttet man gjestebudene, og gjestene reiste hjem.
Primstavmerket er tre kors, tre kroner eller tre menn.

fredag 5. januar 2018

Hører vi Guds stemme?

Jeg har skrevet om det før, men det fascinerer meg igjen og igjen. Gud er opp ned, og har en god dose humor. Når han velger sine representanter til sitt arbeid, så kaller han dem som vi mennesker minst venter. Han lar seg ikke imponere av våre tanker om hva som er viktig.

En gang valgte han Amos, en fattig gjeter som sin talsperson, han brukte den hedenske kong Kyros til å gjennomføre sin rettferdige dom, han kalte en ung jente til å føde sin Sønn, han brukte fiskere til å grunnlegge sin kirke.

Henri Nouwen skriver at «Gud nettopp velger det vi minst venter, for å få oss til å se»

Hvem velger vi til å utføre viktig arbeid i dag. De med best CV, autoritet, penger, makt. Eller velger vi de ydmyke, fattige, ikke troende? Kan vi stole på dem? Og lytter vi når mennesker som vi ikke anser som troverdige, eller ikke har autoritet vendt mot vår oppmerksomhet? Likevel kan  visdommen komme fra unge uerfarne eller sekulære. Fra de fattige lyder Guds rop om rettferdighet og fra de som har lidd mye, hører vi ofte ord om barmhjertighet og tilgivelse.

Hvis vi vil høre det Gud vil fortelle oss, er det viktig at disse stemmene blir hørt, også når de tilhører Guds uventede talsmenn. Det er ikke mangel på stemmer i verden, men å kunne høre det vi mest av alt trenger.

Inspirasjon hentet fra Charles Ringma - «Den indre rytmen»